Intervju med fanzinemekker affa.

​

T: La oss begynne. Hvor er du?

A: Akkurat nå er jeg i Hardanger, på husmannsplassen på Kjepso.

Helt nede ved fjorden, midt imellom to kommuner:

Voss og Kvam.

 

T: Har du skrevet noe i dag?

A: Ja. Jeg gikk ut i mørket for et par dager siden for å ta bilder,

med en lommelykt som kan lyse i forskjellige farger. 

 

T: Er skriving viktig?

A: Sånn rent praktisk? Ja, skriving er viktig -

la oss gå til loven: Hvis man ikke har skrevet ned loven er det vanskelig å huske hvordan loven er.

Og skriving er viktig for å danne seg et fundament –

nei, teit å bruke bygningsmetaforen – men la oss si, for å lage en jetmotor? Nei.

En belg! Der har vi den. Det er viktig å skrive fordi skriften er en belg som blåser liv i ting.

 

T: Du skriver ofte ganske ugjennomtrengelige ting. Uforståelige ting, ville noen kanskje sagt. Plager det deg? Eller liker du det kanskje?

A: Det er ikke noe jeg egentlig ville tatt stilling til, for jeg bare skriver det jeg selv føler. At det er ugjennomtrengelig - det er det ugjennomtrengelige jeg selv arbeider med. Å møte den fremmedheten i teksten, hvis jeg klarer å skape den, da ville jeg ha sagt at jeg gjør noe bra, eller interessant – for jeg liker først teksten når den blir fremmed for meg, og når jeg får fornemmelsen av at det ligger en mening bak der, men som jeg selv ikke klarer å gripe helt. Hva var spørsmålet igjen? Nei. Det plager meg ikke.

 

T: Er du enig i følgende påstand: I begynnelsen var ordet?

A: Ja, nei, nei. (Han nøler.)

 

T: Du er veldig god til å spille trekkspill. Dessuten er du en ydmyk fyr. Er du enig i at du er veldig god til å spille trekkspill?

A: Ehhhhhhhhhhhhhhhh. Nei.

 

T: Skriver du fortsatt for hånd?

A: Ja. Jeg kjenner at mine tankeprosesser blir annerledes da, når jeg kjenner blyet mot papiret; det taktile. Tastaturet er også veldig taktilt - på en fenomenal måte - men med blyanten går det treigere, og det tvinger meg til å være i stoffet lenger, tror jeg, det er jeg ikke sikker på, men det er et eller annet med at det går litt langsommere.  Det er fint å ha begge deler.

 

T: Hva inspirerer deg?

A: Dramatikk, teater, musikk. Kulturopplevelser. Gjerne med en varighet på en halv time til fire timer. Hvis jeg i løpet av den tiden kan kjenne at jeg virkelig blir fanga; at jeg kommer inn i en transe - det er langt i fra alltid sånn, i slåttemusikken i telemark er det for eksempel ikke så mye dragning (rip!), men det finnes kunst som virkelig kan ta meg ned i et kaninhull. Den inspirerer meg. Den gir meg drivkraft. Den gjør meg nysgjerrig. Den gir meg skaperlyst.

 

Tustus spør om hva som skjer hvis Affa ser eller leser eller hører et «fullendt kunststykke», får han ikke da følelsen av at det beste allerede er gjort, skjedd, og at det derfor ikke er noe mer igjen å gjøre, ingen vits i selv å produsere? Tustus legger ord i munnen på Affa, Tustus unnskylder for at han legger ord i munnen på Affa. 

 

A: Men det går fint, for jeg opplever det ikke sånn i det hele tatt. Ingen verk er fullendte eller fullstendige. Eller omvendt: Alle verk er fullendte og fullstendige. Når jeg får følelsen av å bli dratt ned i det, så er det en sånn uuttømmelig rikdom der. Som trigger meg - som jeg kan utforske videre - som jeg kan spore opp, som jeg kan gjenoppdage, gjenskape.

 

T: Hva demotiverer deg?

A: Når jeg henger meg opp i fakta.

Fakta kan være ekstremt demotiverende.

På trekkspill er det når jeg blir kald på fingrene.

​

T: Har du noen gang prøvd å be til Gud?

A: Ja. jeg har vokst opp med å be til Gud.

 

T: (forfjamset) Har du det altså?

A: (Sikker, åpenbar): Ja, ja.

 

T: Fikk du kontakt?

A: Ikke med Gud, men med de jeg ba for.

 

T: Jon Fosse har sagt at å skrive er å be.

A: (Prøver å huske noe)

Jeg så på et klipp med Derrida nå nettopp, der han snakket om bønn.

Stillhet.

Jeg tror ikke bønnen er en ensidig monolog til gud, om at han skal se deg og høre deg eller hjelpe deg eller noe sånt, men at en bønn er en meditasjon, et forsøk på å sette ord på det som har verdi rundt deg - men det er ganske privat, og det ... en bønn bør ... eller søker ofte å utrykke dine innerste standpunkt. Nei. (Her er det tydelig at Affa har mye å si, men at han synes at han ikke helt klarer å si det).

 

T: Så lenge jeg har kjent deg, har du hatt to ulike sokker på føttene. Er det et bevisst fuck-you til klesindustrien?  

A: Ja, det begynte som det, og så har det bare blitt vane, og så har jeg fått sokker i julegave de siste ti årene, så nå er det bare rutine, sløvhet rett og slett.

 

T: Jeg har bladd i mange av bøkene dine, de er ofte fulle av små tegninger i margen. Hvorfor?

A: Det er ganske enkelt, det er fordi, hvis jeg skal bruke ord på huske passasjene jeg liker, blir det ofte bare Godt eller Sterkt eller Trist eller Komisk eller Ironisk, men hvis jeg bruker symboler så minnes jeg passasjene lettere. Hvis jeg for eksempel skal slå opp i Kong Lear for å finne punktet når stormen bryter ut og Kong Lear blir gal, så har jeg et symbol der det er lyn og regn, så husker jeg: Å, her bryter galskapen løs. (Nettopp!)

 

T: Blar du noen gang opp i bøkene du har lest da?

A: Nei, men om ti år. Kanskje.   

 

T: Er skriving som svømming?

A: På mange måter, ja og nei. Man bør strebe etter å svømme under vann. Ikke puste under vann, da - men gjøre det på ett trekk.

Holde pusten.

(Godt mantra for skriving! sier jeg. Affa er avholdende enig)

 

T: Blir en fanzine noen gang helt ferdig?

A: Godt spørsmål. Jeg tror ikke and fanziner er interesserte i ferdige fanziner. Men hvorfor er vi ikke det?

​

Stillhet.

​

T: Er svaret ferdig?

A: Ja.

 

T: Må man lide for å lage god kunst?

A: Ja - det betyr ikke at man skal lide for kunsten, men at man skal lide i livet.

 

T: Du har snakket om marmorering av bøker og vet hvordan man skal montere en snelle på en fiskestang. Er skriving et håndverk?

A: Absolutt. 

 

T: Hva er det egentlig med folkemusikken?

A: Det er mange ting med folkemusikken. En ting er at den spøker. Den har gamle sjeler i seg, og mange spiller folkemusikk med bevissthet om musikkens opphav og med en fornemmelse om dens historie. Jeg synes det er spennende, at musikken maner fram et gjenferd.

 

T: Et snilt gjenferd?

A: Ikke noe skummelt, nei.

 

T: Tror du at du kommer til å få et lykkelig liv?

A: Stillhet. Jeg har et lykkelig liv. Jeg kan jobbe med det jeg vil. Jeg føler at jeg bestemmer over mitt liv. Jeg er heldig.  

 

T: Vi er kanskje litt for gamle for å spørre hverandre om vi kommer til å få et lykkelig liv? Det pågår jo nå.

A: Ja, vi er i grenseland.

 

T: Ville du ha gått rundt med et ubestemmelig savn, hvis du var analfabet og ikke kunne få skrevet eller en gang visst hva det innebar å skrive?

​

A: Hva?

​

T: Ville du ha gått rundt med et ubestemmelig savn, hvis du var analfabet og ikke kunne få skrevet eller en gang visst hva det innebar å skrive?

​

A: Ja.

 

T: Da vi snakket sammen sist gang, ble jeg ringt opp av Greenpeace fordi jeg hadde signert et opprop for dem. En dame som het Victoria (med nyyydelig stemme) fikk meg - swchoop! - til gå med på å betale 500 kr i måneden til Greenpeace. Lar du deg lett overbevise?

A: Nei.

 

T: Fortjener And fanziner statlig støtte?

A: Ja.

 

T: Nå har du blitt både intervjuet og intervjuet, hva likte du best?

A: Å intervjue, tror jeg.      

 

T: Ah, og siden du spurte meg: Hva er det beste juleølet i år?

A: En sånn Rygr.

​

Bla bla bla ad infinitum.