Første gang jeg møtte Doom var i 92, i et flyvetårn. Doom var blitt invitert til å ta kontroll for en kveld. Han kommuniserte med piloter via radio, og ga klarsignaler med en rolig mine. Jeg la merke til fingrene hans, og noe som jeg ikke forsto om var mikrogestikulering eller tics. Det var flere av oss i rommet, og fra tid til annen ble vi lyst opp utenfra. Opptil flere nødalarmer ble utløst den kvelden, men alle sluttet raskt å pipe. Doom hadde en kasse med trappistøl ved siden av seg. Han sa at han hadde fått dem av en religiøs leder, og at vi bare måtte ta. Dessuten var det vin og pils og et stort brytebrød på bordet bak ham. Kvelden ble til natt. Noen dro. Doom ble sittende, konsentrert, men hele tiden ledig og myk i bevegelsene sine. Natten ble til morgen. Flere dro.

Til slutt, da jeg var i ferd med å dra, og solen var på vei ned for andre gang, snudde Doom seg mot meg. Han oppdaget, og jeg oppdaget, at det bare var oss to igjen i rommet. Han spurte hva som skjedde. Til det hadde jeg ikke noe svar. Han spurte meg om døren var låst. Jeg sjekket, og sa at den var det. Han spurte om jeg kunne høre bankingen på døren. Jeg sa at jeg kunne høre den. Han spurte om han hadde gått for langt. Nei, sa jeg. 

​

Boom. Vaktpersonell stormet inn i rommet, dumme, uvelkomne, som sopp på bordell, kantarell, lommene mine var tomme, men Dooms lommer var ikke tomme, den gamle ørn, på et øyeblikk, skarptromme, uten folkeskikk som byens børn, trakk han frem en atombombe, dvs. begrepet atombombe, materialisert som shrooms, feilsitert, for doom the bell tolls, så lunt i kveld at det er snålt, han maler et stilleben alene av en single malt, monsunvær utenfor gjør tårnet til båt, brenn, ikke gråt, forskyv deg selv med hjelp av tanke og fantasi, bare når oljen er våt er det et ferdig maleri. 

​

Og så husker jeg at Doom ble mørk og tung som en reisende i en sang av Dylan, og vi var i et annet rom, med svære afrikanske masker på veggene, og Picassos keramiske tolkninger av den afrikanske maske-tradisjonen i snorer fra taket, men jeg var ikke der, bare Doom satt i sofaen sin, i stillhet, med den trappistølen han hadde fått av en religiøs leder, og som det tilsynelatende aldri gikk tomt for. Han leste i en bok: Picassos Interpratations of Africa. Volume III.  

​

Videreføreren MF DOOM døde den 31. oktober 2020. Dødsmeldingen kom den 31. desember 2020.